Det er kjipt for både nordsjøarbeideren og oss når han skal til å dra på jobb. Men når han først har dratt så går det greit. Da begynner vi å glede oss til han kommer hjem.
Når jeg forteller folk at jeg har en mann som jobber på Nordsjøen, sier folk: "å stakkars deg det hadde jeg aldri klart". "Joda" sier jeg, "det hadde du." "Ja men med tre unger og da," sier de, "og så driver du å studerer, nei det skjønner jeg ikke hvordan går an." Men jeg har jo hjelp. Mammamen min har lyst og mulighet til å hjelpe meg. Hun tropper opp tidlig på morgenen, og er hos oss helt til kvelds, om vi vil. Pappaen min hjelper også til med diverse vaktmesteroppgaver og ungene selvfølgelig. Vi har også resten av familien i samme bygd, og det er selvfølgelig helt topp!
Kanskje noen tror det, men det kan de i såfall bare glemme først som sist. Jeg er ikke typen som sliter meg ut. Da får vi i en liten periode heller svømme i oppvask, ungene får spise lettvintmat, vi dropper å lage middag (brødskive med kaviar er supergodt), ser mer barnetv enn hva som er sunt, kjøper noen nye leker eller hva som helst som kan lette hverdagen min. Hadde jeg hatt to unger, hadde det muligens vært enklere å fått barnevakt så jeg foreksempel kunne trent litt. Men med tre så små: det er en to-mannsjobb. Definitivt! Men, om et halvår, tror jeg alt blir mye (eller nei litt) roligere (ikke at jeg ikke nyter tiden nå altså).
Men seriøst, det har vel sine fordeler når ungene blir bittelitt eldre?
Noen stikkord om livet som nordsjøenke:
- Jo, det GÅR bra. (Så lenge ungene og jeg er friske)
- To uker går som regel fort.
- De fire ukene når nordsjøarbeideren er hjemme går også fort!
- Det sosiale livet (med venner) kan i perioder være veldig labert. Alt man da tenker på, er å holde hodet over vannet med søvn, mat og helt nødvendig hygiene. Da kan det føles litt ensomt når ungene har lagt seg på kveldene.
- Trening? Ikke overskudd og tiltak. Det må jeg gjøre noe med.
- Livet til hele familien er delt inn i to - fire turnus. Når pappa jobber, merkes det at en i familien mangler. Når jeg ikke har hjelp, merkes det at det mangler et fang og to ekstra armer. Heldigvis får jeg ofte superkrefter! Men nordsjøarbeideren kommer hjemmatt, og da får vi det mer fleksibelt. Jeg kan gjøre ting alene, treffe venninder på kveldstid og ta meg en ettermiddagsjoggetur!
Morgenstund. Jeg står på kjøkkenet og gjør kjøkkenting, ungene er i usedvanlig fint humør. Springer frem og tilbake og brøler. Romsterer på rommet. Jeg gjør mine ting, og de gjør sine ting. Fint.
Så hører jeg mellomstemann (2) brøle med smokke i munnen: "NEI, Vilma NEI! IKKE!" Storesøster (4) gjør altså noe han absolutt ikke liker. Jeg fortsetter å rydde slagmarken på kjøkkenbenken. Så er det storesøsters tur å bruke strengestemmen: "Å! JEG SKAL SI FRA OM DET HER ASSA"!
Hun kommer trampende mot kjøkkenet og jeg kjenner en liten uro over at nå er arbeidsfordelingen som fungerte så fint (for meg), muligens over. Men jeg fortsetter å stelle med mitt. "Mamma, vet du hva!!" Storesøster hever øynene for å presisere sin oppgitthet. "Villy dro meg i HÅRET, UTEN at jeg hadde gjort NOENTING!"
"Hm", sier jeg. "Tok du kosen hans da?" Jeg har en liten magefølelse nemlig. "Neei", sier hun overbevisende. "Hm", sier jeg igjen, og fortsetter med mitt, håper at det går over. Det går noen sekunder og jeg hører at hun venter på at jeg skal hjelpe henne med å oppnå full rettferdighet og endelig avslutning i denne saken. "Ja?" sier hun. "Hm?" sier jeg. "Hva skal jeg si til ham da," fortsetter hun. "Nei, jeg vet ikke, hva tror du selv da?" Hun skjønner at mamma ikke kommer til å hjelpe henne, slik hun hadde håpet. Hun må tenke selv. "Jeg har det!" Dermed løper hun bort fra kjøkkenet og retning rommet.
Vilmas løsning er enkel og grei: "Villy? Si UNNSKYLD, Villy, si UNNSKYLD!" Ha ha tenker jeg, for en optimist. Å få mellomstemann til å si unnskyld er like lett som å flytte ett hus med tankekraft. Men det skjønner hun sikkert og gir vel opp ganske så snart.
Så kommer de, min to-åring og en stolt storesøster bak, trampende målbevisst mot kjøkkenet. "Mamma," sier hun, "Villy sa Unnskyld". Woaw, tenker jeg. Ting skjer! Og så begynner jeg, pedagogisk som jeg er, å rose. Klapper begge hendene på lårene og bøyer meg ned mot den nå da endelig litt solidariske toåringen og sier "å så FLINK du er Villy! Så FLINK du er, sa du unnskyld?!?" "Mmm", bekrefter han fornøyd. Jeg fortsetter:"å så bra…" Midt i min påbegynte tale om hvor utrolig fint dette med å si unnskyld er, så sier han glad: "Tjyggish!" Vilma smiler fornøyd bak lille mister trassig. Hun har fått det til. "Vilma," spør jeg. "Har du fått Villy til å si unnskyld mot at han fikk tyggis. "Ja" sier hun. "Ok," sier jeg, og går for å hente tyggispakka.
Hei.
På denne bloggen kommer jeg til å skrive litt om livet som nordsjøenke. Andre som har en mann eller samboer som ofte er bortreist vil kanskje kjenne seg igjen i noe? Jeg har også lyst til å skrive denne bloggen på en slik måte at ungene mine kan lese den når de vokser til, og se noen glimt fra mine tanker og livet vårt fra når de var små.
Litt om meg selv først. Jeg er 32 år. Mamma til Vilma (4), Villy (2 1/2) og Alfa-alfa (1). Lærer. Student, skriver masteroppgave i naturfagdidaktikk. Mannen min er 35 år, og jobber på Nordsjøen. Han er borte i to uker og hjemme i fire. Fire fine uker! Men det trenger ikke alltid være idyll heller altså. Og de to ukene han er borte trenger ikke alltid være pes. Så det så.
